Husdyr (Livestock) was made for painter Hanne Borchgrevink’s project for the gallery OSL Contemporary, LYD og BILDE (SOUND and IMAGE). In this project, Hanne Borchgrevink invited 12 composers/sound artists/musicians to interpret her three woodcuts that were variants of the same motif – the silhouette of a house on a red background. The first house is light, the second a darker grey, and the third black. Borchgrevink was curious about possible similar or distinguishing features when 12 people independently interpret the same images. The three woodcuts were shown along with headphones in which visitors could listen to the 12 soundtracks, each lasting for 3 minutes. On the first and the final day of the exhibition, the tracks were played back in speakers in the gallery.


Husdyr er laget til kunstneren Hanne Borchgrevinks utstilling Lyd og bilde på galleriet OSL Contemporary i november 2017. Hanne Borchgrevink inviterte 12 komponister/ lydkunstnere/musikere til å beskrive hennes tre tresnitt som er varianter av samme motiv – silhuetten av et hus med en rød bakgrunn. Det første huset er lyst, det andre mørkere grått, og det tredje sort. Borchgrevinks utgangspunkt var om det ville være noen fellestrekk når 12 uavhengige personer beskriver samme bilde. De tre tresnittene vises sammen med øretelefoner, der de besøkende på galleriet kan lytte til 12 tre-minutters lydspor. På utstillingsåpningen den 2. november, og på utstillingens siste dag, vil lydsporene spilles av høyt i gallerirommet. I tillegg viser Borchgrevink et opplag på 90 tresnitt, som er varianter av samme motiv som de tre hovedbildene i utstillingen, men i mindre formater. De små tresnittene fremstår som et visuelt ekko av de større tresnittene og lydsporene: bilde – lyd – bilde.
Hild Borchgrevink’s programme text of Husdyr (Norwegian):
Husdyr (2017)
Husdyr er en hilsen til sauene på Hardangervidda, der jeg tilbragte to uker i sommer. På vidda blir mennesker små, du kan gå i flere timer uten å møte noen andre. Været kan herje og fjellene ligger der urørlige og tause. I dette store og åpne kan det plutselig single i en sauebjelle, sølv i alt det grønne, og da krymper avstandene, små varder av lyd henter himmelen litt nærmere, forteller at her er det liv, her er det folk.
Foran hyllen merket ”bjelle, småfe” på Felleskjøpet i Ski er sølvlyden hardere og mer
kantete, steinflisene på gulvet kaster den tilbake. Butikken har bare noen få bjeller på lager. Jeg rister forsiktig på alle for å finne tre forskjellige, og de andre kundene i rommet kikker opp fra skjøteledninger, vannslanger og kantklippere. De fleste bjellene har samme tonehøyde, alle er påstemplet samme nummer i svart. Kanskje er det meningen at de skal være like, men ingenting er jo likt. Jeg finner to som klinger nesten likt, en tett, lys, smal forskjell, og en mørkere som klinger større og litt sterkere.
De tre bjellene og en opptaker har vært i en vindeltrapp av stein og i en søndagsstille
leilighet. Flere ganger i en hektisk høstkalender er de også gjennomlyst av overraskede
vakter i sikkerhetskontroller. På flyplassen i Zürich måtte jeg småløpe til en bortgjemt gate, og i øynene til noen av dem jeg løp forbi, kunne jeg se at de, noe undrende, kjente igjen lyden.